FORD TRANSIT:

Ikonisk suksesshistorie når 6-millioners milepæl 

1965-2010  - Historien om en varig suksess

KÖLN, 30. april 2010 - Velkjente Ford Transit er på vei mot sin imponerende

45-årsdag i august, men er allerede i feststemning etter at bil nr. 6 millioner er produsert, med seremonielle markeringer ved Transit-fabrikkene i Tyrkia, Storbritannia, Kina og Vietnam.

Dette er den nyeste milepælen i Transits omfattende og imponerende historie som inkluderer mange rekorder, ikke minst som Ford Europas lengstlevende bilmodell.

Transit var Fords første felles europeiske produkt og erstattet to varebilmodeller i Storbritannia og Tyskland. Den ble lansert før Fords europeiske virksomhet ble samlet under paraplyen Ford of Europe. I dag er Transit en viktig del av selskapets globale ONE Ford-strategi og produksjonsprosess.

På 45 år har Transitt gjennomgått en enestående metamorfose, fra en rimelig, holdbar og praktisk, men ganske spartansk utstyrt arbeidshest, til en av de mest allsidige, og avanserte nyttekjøretøyer i europeisk bilhistorie. Samtidig har den kontinuerlig flyttet grensene for kjøretøyteknologi i de lette og mellomstore varebilklassene til stadig nye høyder.
 
Før 1965
Allerede før 1965 kunne Ford tilby varebiler i Europa som var store fremskritt i forhold til tradisjonelle kassevogner basert på stasjonsvogner. To helt uavhengige modellserier var tilgjengelig; Thames fra Storbritannia og FK fra Tyskland.

Disse varebilseriene ble lansert i første halvdel av 50-tallet – FK i 1953 og Thames i 1954. Begge tilbød praktisk allsidighet som bidro godt til etterkrigstidens økonomiboom, og begge var vellykkede i sine respektive markeder. For eksempel ble mer enn 250.000 FK-modeller bygget fra 1953 til 1965.

Det var også tyske FK som tok i bruk Transit-navnet, da den fra 1960 ble markedsført som Ford Taunus Transit.

På begynnelsen av 1960-årene var det klare krav fra varebilkundene om større lasteareal, mer nyttelast, mer fleksibilitet og kraftigere motorer som ga høyere hastighet. Både Taunus Transit og Thames var basert på personbilspesifikasjoner, som ikke enkelt kunne håndtere slike kundekrav innen rammen av datidens tilgjengelige teknologier.

Ford møtte også en unik utfordring i forbindelse med produksjonen av den tyske serien. For å kunne  bygge Taunus Transit på en allerede mer enn travel Köln-fabrikk, ble karosseriet produsert av en underleverandør. Denne oppgaven ble utført av den kjente karosseribyggeren Drauz i Heilbronn, og sendt med båt på den 300 km lange turen på Rhinen, fra Heilbronn og frem til kaia utenfor Ford-fabrikken i Køln.

Ford besluttet imidlertid å erstatte de to modellene med en helt ny varebilgenerasjon for de europeiske markedene og bygge den både i Storbritannia og Tyskland. Arbeidet med "Prosjekt Redcap", som det ble kalt, ble startet av et planleggingsteam under ledelse av den amerikanske ingeniøren Ed Baumgartner og noen av Fords mest kjente europeiske ingeniører, inkludert Ron Mellor - senere konstruksjonssjef, Terry Beckett - senere leder for Ford i Storbritannia, og Alex Trotman, som ble styreformann og administrerende direktør for Ford Motor Company.

Denne gruppen ledet hele programmet og bestemte seg blant annet for at mens karosseriet skulle være felles, ville mange av de større og mer kostbare komponentene komme fra den enkelte fabrikk, idet det ikke var nok penger tilgjengelig til å bygge et helt nytt kjøretøy.

Erfaringene med den flate fronten og det frontmonterte drivverket overbeviste planleggerne om at den nye modellen skulle ha motoren plassert under et kort panser bak en vegg som ville hindre overføring av støy og samtidig sørge for plass nok i førerhuset. Disse kravene ble lagt inn i tegningene og til slutt forvandlet til en tredimensjonal leirmodell ved Fords amerikanske designstudio.

Den ferdige modellen ble sendt til Storbritannia, og endret med mer europeiskorienterte stilelementer - hovedsakelig ved å heve og tydeliggjøre frontlyktene og gjøre grillen mer lastebilaktig.

Tidlig i 1963 hadde planleggerne sluttført skissen, bestemt kostnadsrammen, avgjort produksjonsdetaljene – og gitt alt sammen videre til konstruksjonsavdelingen. Planen tok utgangspunkt i et kjøretøy som skulle dekke nyttelastklassene fra 610 til 1780 kg. Andre krav var robusthet, komfort og økonomi, samt enkelt og rimelig vedlikehold.

Prosjektering

Prosjektet ble ledet fra Storbritannia av et designteam delvis basert på medarbeiderne ved Fords delelager i Essex. Fords tekniske senter i Dunton var ennå ikke etablert.

Fords Boreham Airfield testbane ble brukt til holdbarhetstesting, men banen var ikke laget for vedvarende høyhastighetskjøring, så dette ble gjennomført på offentlig vei. I de siste månedene av testprogrammet, rett før en 70-miles fartsgrense ble innført i Storbritannia, kunne det lokale politiet i Essex ofte opplevde høyhastighetstesting om natten, og stoppet ofte ingeniørene for å finne ut hvordan det gikk med utviklingen av den nye bilen!

1965
Transit kunne vært lansert som «V-Series» i Storbritannia, hadde det ikke vært for Bill Batty (senere Ford of Britain styreformann). Bare noen uker før lanseringen ba Batty om å få se en av de nyeste pilotbilene. Ved en ren tilfeldighet sendte de en tysk bil merket Transit til Fords britiske hovedkvarter. Batty grep umiddelbart navnet og fikk det forandret i tide for den felles europeiske lanseringen.

Den første Transit-modellen rullet ut av selskapets nyttekjøretøyfabrikk i Berkshire i England 9. august. Det var allerede fullpakket med innovasjoner, som trykt kretskort i instrumentpanelet, rattlås (som ekstrautstyr), sidedør til lasterommet og festepunkter for bilbelter. Kort tid etter lanseringen kom flere innovasjoner, som halogen frontlykter, slangeløse dekk og vektbesparende bladfjærer.

Den første Transit-serien kunne leveres med en 1,7-liters motor på 74 HK eller en 86-hesters 2-liter. Den første dieselmotoren var en Perkins 4/99 som utviklet 44 HK.

Transit har alltid vært to modeller som deler en felles front. Ved lanseringen i 1965 ble både modellen med kort akselavstand, kjent internt som LCX, og storebror LCY med doble bakhjul, bygd i tre nyttelastklasser. Den korte hadde 2692 mm akselavstand og nyttelast på 610, 865 og 1120 kg. Modellen med 2997 mm akselavstand kunne bære nyttelast på 1272, 1527 og 1782 kg. Bilene kunne leveres med konvensjonelle bakdører eller bakluke, skyvedør eller sidehengslet førersidedør og med eller uten sidedør til varerommet.

Ved lanseringen i oktober 1965 i Storbritannia kostet den rimeligste Transit-modellen, en kort versjon med bensinmotor og 610 kg nyttelast, £542. Den dyreste Transit-modellen den gang var en 15-seters buss som kostet £997, pluss £159 i omsetningsavgift.

1966
Pålitelighet og driftssikkerhet er blitt et kjennemerke for Transit gjennom årene - noe som er grunnen til at den lenge har vært en favoritt hos politi, brannvesen og andre redningstjenester, pluss sikkerhetstjenester der det å ikke kunne nå frem, kan innebære katastrofe. Dens gode ry spredte seg raskt. Bare måneder etter lanseringen var en flåte av Transit-busser i drift på noen av verdens høyest beliggende bussruter, som krysset Andesfjellene i Peru i høyder på opptil 4000 meter over havet.

Transit ble også raskt oppdaget av popmusikkindustrien. Dens pålitelighet gjorde den til en av favorittene blant opp- og fremadstormende popgrupper underveis på kryss og tvers i Europa, ofte midt på natten og i alt slags vær.

1968
Dieselmotorproduksjonen for Transit startet ved Dagenham-fabrikken utenfor London, og var starten på 37 år med Transit motorproduksjon.

1970
Professor Reyner Banham skriver i magasinet New Society i 1970: «Begrav en Transit for ettertida! Seriøst! Hvis antropologer og arkeologer fortsetter å insistere på å vurdere sivilisasjoner basert på deres gjenstander, fortjener vi å bli husket gjennom Ford Transit - Pantechnicon Extraordinarie til hvordan vi lever. "

1971
Transits utseende ble modernisert med introduksjonen av en mer personbilaktig grill. Den første Transit "Supervan" fikk sin debut på Brands Hatch 2. påskedag. Bilen var basert på en Ford GT4O og drevet av en 5,0 liters V8-motor som ga en toppfart på 240 km/t.
 
1972
Ford lanserte sin første lille høyhastighets dieselmotor kalt York. Den kom i to effektutgaver, 55 HK til modeller med kort akselavstand og 62 HK til tyngre modeller med lange akselavstander.

Londons Metropolitan Police skapte tvil om Transits gode navn og rykte da de kalte den  «Storbritannias mest ettersøkte varebil. "En talsmann for Scotland Yard forklarte: "Ford Transit brukes i 95 prosent av alle bankran. Med ytelsene til en personbil og plass til 1,75 tonn tyvegods ser Transit ut til å være den perfekte fluktbil... "

I mellomtiden, på den berømte racerbanen Monza i Italia, etablerte to dieseldrevne Transit-biler, en varebil med kort akselavstand og en 12-seters buss, tre verdensrekorder i løpet av syv dager og netter med nonstop-kjøring. Varebilen tilbakela 10.000 km med en gjennomsnittshastighet på 120 km/t, mens bussen kjørte 16.000 km med en gjennomsnittshastighet på 119 km/t.

1973
I fortsatt søken etter å redusere driftskostnadene for eierne, var Ford Transit det første nyttekjøretøyet med radialdekk som standard på alle modeller.

1974
Dette var en forsmak på hva som skulle komme: Lansering av en ny modell med 1000 kg nyttelast med lang akselavstand – og tilhørende varerom - men enkle bakhjul.

1975
En ny Transit ble umiddelbart gjenkjennelig på grunn av sitt funksjonelle ”svarte utseende”: Grill, støtfangere, vindusviskertrim og sidespeil var alt sammen sortmalt.

Inne i førerhuset var pedalene flyttet fremover og setet tilbake for å lage 100 mm mer benplass, mens rattstammen ble forlenget for å gi bedre kjørestilling. Enda viktigere var det at Transit ble den første varebilen med skivebremser foran og servostyring. Nyvinningen kom først på modeller med kort akselavstand, og ble utvidet til modeller med lang akselavstand året etter.
 
1976
Nye Transit 190 økte seriens maks. bruttovekt til 3,5 tonn. Den nye tungvekteren fikk også som det første mellomstore nyttekjøretøyet ventilerte skivebremser. En stor produksjonsmilepæl ble nådd da Ford Transit nr. 1 million kjørte ned fra samlebåndet.

1978
Transits første store stylingendring kom med lanseringen av en ny modell i mars 1978. Det hittil butte motorpanseret var nå mer strømlinjeformet og forlenget slik at den kunne gi plass til både bensinmotorene og de stadig mer populære dieselmotorene. Samtidig ble nye og mer drivstoffeffektive motorer med overliggende kamaksel tatt i bruk.

Andre endringer var innføringen av Fords C3 automatgirkasse og et nytt og kraftigere varmeapparat med personbillignende ventilasjonsdyser.

1982

Da britiske styrker gikk i land på Falklandsøyene, var de to første kjøretøyene sivile Ford Transit mobile kantiner. Det var ikke det at soldatene ville være sikre på å få en kopp te når de kom i land, men etter noen uker på havet som dekkslast nektet mange av de militære kjøretøyene å starte, mens Transit fyrte opp uten problemer.

1983
Som en del av utviklingsprogrammet for 2,5-liters dieselmotorer med direkteinnsprøytning (DI) ble 100 prototypmotorer brukt i et omfattende feltforsøk ute hos kunder. Motorene var basert på den eksisterende 2,4-liters York-motoren, men med direkte innsprøytning.
 
1984
Den revolusjonerende 2,5-liters DI dieselmotoren ble lansert med roterende bensininnsprøytningspumpe. Det ga en effektøkning fra 62 til 68 hk. Samtidig ble det oppnådd forbedret drivstofforbruk på opptil 24 prosent på modeller med kort akselavstand og 20 prosent på modeller med lang akselavstand.

1985
Ford Transit nr. 2 millioner ble produsert 25. juli.

14 år etter lanseringen av originalen ble Ford Supervan II vist frem. Den var basert på en ex-Le Mans-bil, C100, og drevet av en Cosworth V8-motor. Den klokket 280 km/t på Silverstone.

Da britisk presse skulle få sine første glimt av en fortsatt hemmelig modell vinteren 1985/86 var testbanen dekket av is, og Fords PR-team vurderte om det var en god idé å testkjøre selskapets håndbygde prototyper under slike forhold. Journalistene kjørte imidlertid svært forsiktig og ironisk nok var det en fra vertskapet som klarte å kjøre av banen med en av de uvurderlige Transit-prototypene!

I oktober ble Juan Garcia, bosatt i Sevilla og stolt Transit-eier, fanget opp av en overraskende snøstorm på en fjellovergang i 3000 meters høyde. Han ble tvunget til å overlate sin Transit Kombi til elementene, men heldigvis slapp han og familien unna uten skade. Bilen ble deretter begravd under fem meter snø, og kunne ikke finnes igjen. Men den kom tilbake neste år ...

1986
Om våren, mer enn seks måneder etter at hans Transit ble dekket av snø, returnerte Juan Garcia til stedet der han hadde strandet. Han ble forbauset over å finne at Transit-karosseriet var bare bagatellmessig skadet. Han ble enda mer overrasket da Transiten startet opp ved første forsøk og at han uten problemer kunne kjøre den hjem!

En nesten helt ny Transit ble lansert i januar samme år, litt over 20 år etter den opprinnelige lanseringen. Denne dristige og radikale varebilen hadde klassens beste luftmotstandskoeffisient på 0,37, som var bedre enn en rekke personbiler på den tiden. Det var så bra at selv om lastevolumet var økt med mellom 11 og 13,5 prosent, var alle viktige CDA-egenskaper faktisk redusert med 11 prosent, med tilhørende drivstoffbesparelse på opptil åtte prosent.

Den nye fronten var ikke bare aerodynamisk effektiv, den var også konstruert for å bryte gradvis sammen ved en kollisjon og dermed bedre sikkerheten. Det nye, store panseret ga også uovertruffen tilgang til motoren for service.

Designteamet hadde laget større førerhusdører, med dypere vinduer som ga en følelse av mer plass. Tilgang til lasterommet var forbedret med bredere og høyere bakdører og økt bredde på sidedøren, slik at det var mulig å laste inn en Europall. Andre viktige endringer var innføringen av endret MacPherson uavhengig forhjulsoppheng og tannstangstyring på modeller med kort akselavstand, direktelimt frontrute, pluss bruk av låser med høy sikkerhet på dører og tenningslås for å forbedre tyveribeskyttelsen.

1989
En annen produksjonsrekord for den stadig populære Transit - totalt 173.059 kjøretøyer - rullet av samlebåndene i Southampton i Storbritannia, Genk i Belgia og Azambuja i Portugal i løpet av året.

1991
Transit brøt ny mark igjen med en stor endring av chassis-strukturen. Ikke bare ble produksjonseffektivitet og dermed byggekvalitet forbedret, men endringen sørget også for at modellen tålte belastningen ved frontkollisjon mot en vegg i 48 km/t . Det ga også styrken som krevdes for å holde på plass en treseter med tre passasjerer sikret med bilbelter.

I tillegg til frontstrukturen, bilbeltefestene og setebeslagene, ble også setene forsterket for å tilfredsstille testkravene. Det nye understellet åpnet også for en ny modell med kort akselavstand med halvannen tonns nyttelast, Transit 150, med 15-tommers hjul.

Modeller med lang akselavstand fikk enda større endringer. 15-tommers felger ble standard, de fikk enkle bakhjul, uavhengig forhjulsoppheng og tannstangstyring.

Bruken av smalere hjulkasser på disse modellene muliggjorde at gulvbredden mellom dem økte med 365 mm, til 1376 mm. De fikk også et nytt utseende idet akselavstanden ble økt med 550 mm for å stemme med de endrede akselbelastningene ved overgangen til bakaksel med enkle hjul.

Den nye 1991-modellen ble også kjent for å lansere en turboladet dieselmotor i Transit-serien. Den nye utgaven av DI-motoren tok for første gang i bruk elektronisk motorstyring på en varebil i mellomklassen. Dette var nøkkelen til at motoren utviklet 100 HK og innfridde strenge krav til eksosutslipp. En ny 80 HK sugemotor som fylte rommet mellom 100-hesteren og 70-hesteren, ble også introdusert.

1994
15. september ble Transit nr. 3 millioner bygget, samme måned som en annen ny Transit ble lansert.

Denne modellen var lett gjenkjennelig på sin ovale grill og var Transit-seriens mest avanserte, sikreste og tryggeste modell noensinne. Lydnivået målt ved øret var 5dBA lavere enn før og representerte en dramatisk reduksjon i opplevd støy på nesten 70 prosent. I førerhuset nærmet lydkvaliteten seg personbilnivå, mens den karakteristiske dieselmotorlyden var drastisk redusert.

Sikkerheten på alle varebiler og chassis med førerhus ble betydelig forbedret, med utstyr som sentrallås, perimeteralarm, dobbel låsing og Fords elektroniske startsperre, som hindret at motoren ble startet uten riktig nøkkel.

Passasjersikkerhet ble ytterligere forbedret med introduksjonen av tre-punkts setebelte for den midtre passasjerplassen foran og tilgjengeligheten av kollisjonsputer for fører og passasjer. Bilbeltestrammere ble standardisert på de to ytre forsetene, og det doble passasjersetet fikk en konstruksjon som hindrer at de som sitter i det, blir presset ned og under bilbeltet.

På en ganske fuktig kveld det året ble en Ford Transit med kort akselavstand og et halvt tonn nyttelast kjørt av den britiske frilansjournalisten Simon Harvey. Han fullførte en runde av den beryktede M25 motorveien rundt London med en gjennomsnittshastighet på 80,5 km/t og et gjennomsnittlig drivstofforbruk på under 6,0 l/100km. Testen ble overvåket av Royal Automobile Club (RAC).

1995
Supervan II ble til Supervan III, med et nytt karosseri og en av Fords nyeste 3,5 liters Grand Prix-motorer. Denne bilen er nå utstyrt med en 2,9-liters Cosworth-motor med  24 ventiler, og befinner seg i Fords Heritage Collection ved selskapets anlegg i Dagenham utenfor London.

Denne våren ble alle hoftebeltene i 12 - og 15-seters Transit-busser erstattet med tre-punkts setebelter, som alle var utstyrt med blokkerere for å maksimere effektiviteten.

Førerkomforten ble forbedret med et oppdatert førerhus med nye materialer i lettere og lysere farger, et fullstendig revidert dashbord med kombiinstrumenter av Mondeo-type og et nytt system for  klimakontroll.

1996
Ford Transit 17-seters minibuss ble lansert. Den hadde komfort, pluss høyere grad av sikkerhet enn noen annen tilsvarende buss, inkludert trepunkts bilbelter for alle sitteplasser, testet i henhold til personbilstandarder, høyryggede bakseter med faste hodestøtter, kollisjonsputer for fører og forsetepassasjer på det ytre forsetet og blokkeringsfrie bremser som standard.

1997
Transit-produksjonen ved Fords Hai Dong-fabrikk i Vietnam starter opp.

Den første Kina-bygde Transit ble produsert av JMC i Nanchang, et samarbeidsprosjekt mellom Jiangling Motors Co, Ltd og Ford.
 
1998
Elektronisk bremsekraftfordeling og Traction Assist ble introdusert sammen med utvidet startsperre og forbedret rattlås.

For første gang kunne Ford Transit konverteres til å kjøre på flytende petroleumsgass (LPG).

Et autoclutch-system ble tatt i bruk. Gir ble valgt på vanlig måte med en spak. Clutch ble automatisk frigjort når spaken ble flyttet og tilkoblet når sensorene i systemet fortalte kontrollenheten at det neste giret var valgt. Autoclutch erstattet clutchpedal og utløserkabel med et elektronisk styrt hydraulisk system som var knyttet til en sensor for gasspedalposisjonen.

2000
Etter 35 år ble neste generasjon Ford Transit lansert. Den ble satt i produksjon ved Fords fabrikk i Genk i Belgia og vist frem første gang på RAI 2000 European Road Transport Show i Amsterdam. Dette var første gang i bilhistorien at en varebil kunne leveres med både for- og bakhjulsdrift på en felles plattform.

Nok en milepæl: Ford Transit nr. 4 millioner ble bygget.

En av de første bilene for mediatesting ble grunnlaget for et spesielt prosjekt - Ford World Rally Transit. Kjennetegn var blant annet karbonfiber frontspoiler, hekkspoiler og rally-interiør med veltebøyler, bøtteseter i karbonfiber, 4-punkts racingseler, internt brannslukningsanlegg og Pi System 2 dataloggingsystem. Bilen hadde en oppgradert versjon av Transits 2,4-liters Duratorq DI. Med 165 HK og 410 Nm dreiemoment kunne Ford Rally Transit nå 100 km/t på mindre enn åtte sekunder og gå videre til en toppfart på 210 km/t. Et revidert eksosanlegg, oppgraderte bremser og senket MacPherson hjuloppheng var også en del av Ford World Rally Transit. Bilen ble lakkert i Ford Martini World Rally-teams farger for maksimal visuell virkning. Dette unike kjøretøyet eies fortsatt av Ford Heritage Collection.
 
2001
Giringsteknologi av Formel 1-type kom til nye Ford Transit-serien med den avanserte Durashift EST automatgirkassen. I tillegg til automatgirmodus, som ga drivstofføkonomien og ytelsene til en manuell girkasse, kunne sjåføren gire med trykknapper.

Nye Transit ble kåret til International Van of the Year 2001 av en jury bestående av 20 ekspertjournalister fra et tilsvarende antall europeiske land. Mange flere priser fulgte i nasjonale konkurranser over hele Europa. Transit vant også den prestisjefylte Arctic Van Test 2001, gjennomført i Lappland.

I Tyskland ble Transit kåret til "Årets varebil 2001" for varebiler opp til 2,8 tonn og opp til 3,5 tonn. Testene som lå til grunn for kåringen ble gjennomført av det tyske nyttekjøretøymagasinet "KEP-Spezial" og føderasjonen av nyttekjøretøyimportører (VDIK), med varebilsjåfører og flåtesjefer til å kjøre og vurdere bilene som deltok i de forskjellige segmentene.

2002
Ford Transit tok tilbake ledelsen på det europeiske markedet for mellomstore nyttekjøretøyer. Kunder over hele Europa kjøpte det året 163.656 Transit-biler, en økning på mer enn 5000 enheter i forhold til det forrige rekordåret 1998. Den forhjulsdrevne Transit utgjorde nesten 50 prosent av omsetningen.

På Amsterdam International Motor Show ble den bakhjulsdrevne Transit Jumbo lansert, med 4,25 tonn totalvekt. Basis var den 3,5-tonns tunge suksessmodellen Jumbo, lansert i 2001. 4,25-tonneren representerte den beste kombinasjonen av lasteplass og nyttelast noensinne, med industriledende sikkerhet.

Ved siden av 4,25-tonneren viste Ford sin Transit Connect, et nytt medlem av Transit-familien, et kjøretøy som ytterligere styrket Fords omdømme for pålitelighet, kvalitet og innovasjon. Det som preget Transit Connect var klasseledende lasteplass, fleksibilitet, sikkerhet og lave eierkostnader.

Transit ble kåret til årets varebil av det engelske forbrukermagasinet "Which Van?" og også tildelt andre priser i Europa.

Fords nye common-rail turbodieselmotor, Duratorq TDCi, ble tilgjengelig i Transit-serien, med bedre ytelser, bedre drivstofføkonomi, lavere støynivå og redusert utslipp. Med 2. generasjon høytrykks common-rail utviklet 2,0-litersmotoren 125 HK og var tilgjengelig på forhjulsdrevne Transit-modeller.

2003
En ny forhjulsdreven 2-tonnsmodell med lavt gulv sluttet seg til Transit-serien. Fram til da hadde den forhjulsdrevne Transit-serien med lavt gulv kun vært tilgjengelig med ett tonn nyttelast. Den nye 2-tonnsmodellen med lavt gulv utvidet ytterligere appellen til den legendariske nyttekjøretøyserien.

Transit Connect, det minste medlemmet av Transit-familien, ble kåret til International Van of the Year. Transit Connect vant også priser i syv forskjellige land.

En annen viktig nyhet for Ford Transit – som den var alene om på markedet – var standardisering av blokkeringsfrie bremser gjennom hele serien.

2004
Produksjon av Ford Transit ble flyttet fra Genk, Belgia, til den topp moderne og spissteknologiske Ford Otosan-fabrikken i Kocaeli i Tyrkia. For Europas vedkommende ble Transit produsert i Southampton i Storbritannia og Kocaeli. Genk gikk over til å produsere Fords store personbiler. Transit var ikke en "nykommer" i Tyrkia, der Transit har vært produsert siden 1967, men hovedsakelig for lokale og ikke-europeiske markeder.

2005
Ford Transit Connect vant den prestisjetunge Arctic Van-testen i 2005, også den gjennomført i Lappland.

To viktige milepæler dette året var produksjonen av Ford Transit nr. 5 millioner og markeringen av Ford Transits 40-årsdag 9. august.

2006
Nåværende generasjon Ford Transit ble lansert. Endringer i forhold til forgjengeren var omfattende - den friske utvendige designen kom sammen med et nytt førerhus med dashbordmontert girspak, økt komfort og en rekke nye funksjoner.

Det elektroniske stabilitetsprogrammet ESP ble tilgjengelig for hele produktprogrammet, og kundene kunne velge i en ny serie motorer bestående av seks dieselmotorer og en bensinmotor. I tillegg kunne bensinmotoren konverteres til kjøring på propan (LPG) og komprimert naturgass (CNG).

2007
I tillegg til nyhetene i 2006 ble en intelligent firehjulsdrift tilgjengelig i Transit-serien. Dermed var Ford Transit verdens eneste nyttekjøretøy som kunne leveres med forhjulsdrift, bakhjulsdrift og firehjulsdrift på samme plattform.

Det elektroniske stabilitetsprogrammet ESP ble standardisert på for- og bakhjulsdrevne Transit med Duratorq TDCi-motorer. Det året ble Transit også sportslig - med nye Transit SportVan.

Imidlertid var 2007 ikke bare et år med innovasjon for Transit, men også et år med fortsatt belønning og anerkjennelse: Alle Transit-modeller kunne stolt begynne å bruke det unike merket som viste at den nok en gang var kåret til International Van of the Year.

2008
For bakhjulsdrevet Transit kom et nytt kraftverk, den nye 3,2-liters Duratorq TDCi med en spisseffekt på 200 HK og et dreiemoment på enorme 470 Nm i en ny Heavy Duty-versjon med totalvekt på 4,6 tonn.
 
2009
Med introduksjonen av Transit ECOnetic, ble Ford banebrytende for enda mer bærekraftig godstransport. Basert på Transit FT280 varebil med kort akselavstand og 115-hesters 2,2-liters Duratorq TDCi har denne ECOnetic-modellen et kombinert drivstofforbruk på bare 7,2 l/100 km*, med et gjennomsnittlig CO₂-utslipp på 189 g/km . Med belagt diesel partikkelfilter (cDPF) er Transit ECOnetic den første av Fords nyttekjøretøyer som innfrir Euro Stage Vs utslippskrav.

2010
Som oppkjøring til 45-årsdagen i august passerte Ford Transit 30. april 6 millioner produserte enheter, med tilhørende feiringer på Transit-fabrikkene i Kocaeli (Tyrkia), Southampton (Storbritannia, Nanchang (Kina) og Hai Duong (Vietnam) - en imponerende kulturarv, og uten at noen ende er i sikte……….

	SUZUKI SITT "FLAGGSHIP" HETER KISASHI Nå introduserer vi Suzuki Kizashi. Den 23. mars hadde vi førpremiere i Kristiansund.  Som en av Europas første forhandlere, fikk vi låne en bil denne dagen.  Sjelden har vi opplevd så mange entusiastiske kunder og superlativene regelrett "haglet". Les mer			Suzuki  SX4 Nå med automatgir Suzuki SX-4 er en smart kombinasjon av det beste fra SUV-segmentet og tradisjonelle personbiler.  For kort tid siden ble en helt ny utgave av SX4 lansert. Les mer			Ford miljøtilpasser Transit ECOnetic er i ferd med å etableres som et øko-begrep i Ford-sammenheng, med redusert drivstofforbruk og dermed lavere utslipp av CO2. Nå er turen kommet til Transit-serien. Les mer